Én uke etter orkanen gikk noen av brigadistene og Janet fra Movimiento Comunal rundt i barrioen Edmundo Castilleno i Matagalpa for å finne frem til de familiene som hadde fått ødelagt huset sitt av orkanen. Denne barrioen var langt fra den verst rammede, men den var blant dem Movimiento Comunal hadde ansvaret for.
I den bratte åssiden der hovedveien tar av til Jinotega, fant vi familier som levde i ekstrem fattigdom, under tak av utbrettede oljefat og sort plast og med vegger av leire, kvister og skrot. Ingen av familiemedlemmene har vanligvis fast arbeid, og det bor gjerne 8-10 personer i hvert lille skur. De store vannmengdene som falt ned under orkanen utløste mange jordras og fikk husvegger av jord og leire til å rase sammen. Vi bestemte oss etter nøye rådslagninger for å bygge to nye hus i barrioen.
Da brigaden så ble evakuert til Managua, måtte arbeidet selvfølgelig utsettes – kanskje det beste, siden vann-forsyningen var brutt sammen. Så slapp vi altså å bære vann til støpingen opp fra elva 500 meter nedenfor. (Barrioen forble faktisk uten drikkevann én hel måned etterpå.)
Drøye fire uker senere, etter en langhelg med mye knall og øresus (8. desember, jomfru Marias dag, feires med tonnevis av bomber og kinaputter), dukket halve brigaden opp i barrioen igjen med arbeidshanskene på og fulle av arbeidslyst. Nå hadde vi erfaring i husbygging fra Las Mesas, og så for oss at de nye husene, bygget for midlene som ble samlet inn i Norge etter orkanen, skulle sprette opp på rekordtid i Matagalpas barrioer. T.o.m. raskere enn Aleman-regjeringens stolthet, "rekordbroen" ved Tipitapa, som ble satt opp på seks dager og skaffet veiforbindelse mellom Sør- og Nord- Nicaragua. En uheldig kombinasjon av stekende sol og skepsis blant de lokale til våre arbeidsferdigheter, satte imidlertid noen av oss raskt på plass i skyggen med vannflaska. Praten gikk livlig om maurernes innflytelse på den spanske kulturen. Men arbeidslederen var en hyggelig og dyktig fyr, og snart var vi i arbeid igjen.
Det første som måtte gjøres var å fjerne skrotet på tomta, d.v.s. restene av det gamle skuret. Med hammer og spett var huset raskt omgjort til en jordhaug. Alex laget naturprogram med videokameraet og filmet skorpioner, gekkoer, mus, maur og annet som dukket opp under rivingen. Vi fant ut at gekkoer legger små, harde egg og mister halen når veggen de bor i faller sammen. Dessuten så det ut til at skorpioner slett ikke er så aggresive og lumske som vi trodde. Rolige og avbalanserte dyr rett og slett.
Med jordflyttingen i Las Mesas ferskt i minne, så vi med uro på jordhaugen som bygget seg opp på den ujevne byggeplassen. Pillarene opp til taket ble nøye vatret med vannslange og loddet med blylodd, men gulvet var det visst ikke så farlig med. "Bare sleng jorda litt utover", fikk vi høre.
Sementstøpningen ble som vanlig en omstendelig affære. I Las Mesas var problemet mangel på sand (i begynnelsen bar vi sanden nesten 800 meter), her var problemet vann. Vannet var kommet tilbake etter orkanen, men bare hver 8. dag. Kvinnene i huset fant noe vann med en ubestemmelig farge i en bekk 10 minutters gange unna, mens brigadistene blandet sement. Sanden var det minste problemet – det var bare å bruke jorda vi gravde opp fra gulvet.
Vi var ganske glade for at sementen og bjelkene var blitt bært opp på forhånd, bakken opp til huset var brattere enn Fløyen. Men en liten godbit hadde de spart – bølgeblikkplatene. Bølgeblikkplater er uten tvil noe av det tyngste og mest uhåndterlige man kan bære rundt på, men de skygger i allefall for solen når man bærer dem på hodet. En hel familie satte seg ut for å se på chele som svettet seg opp stien. Yngvild fikk også stor oppmerksomhet noen dager senere, da vi hadde begynt å bygge hus nummer to. "Chelita pobresita se golpio" (Stakkars lille hvite pike slo seg), sa en mann som kom løpende ned på byggeplassen. Yngvild fikk et skrubbsår da hun bar takbjelker, og et titalls mennesker stimlet til for å se på skaden. Men ikke lenge etter fikk hun desinfiserende krem og alle bekymringer var borte.
Når arbeidsmoralen senket seg og cheles og lokale satt på plankehaugen og hang, visste arbeidleder om flere triks. En liten trago med billig sukkerrørssprit gjorde susen, og straks var alle i sving igjen. Om dette hadde noe med en blå tommel å gjøre, skal være uvisst.
Over 21 000 hus ble ødelagt i Nicaragua grunnet orkanen Mitch. Selv om vi bare var med på å bygge to hus i Matagalpa og tre i Las Mesas, fikk vi hjulpet til litt synes vi. De 51 andre husene som skulle bygges for pengene fra LAG-aksjonen, er i følge ryktene godt på vei.